«House of the Dragon» snubler etter en lovende start

Andre sesong av sommerens største serie innfrir ikke forventningene.

House of the Dragon, for de uinnvidde, er en spin-off av megasuksessen Game of Thrones. Serien er basert på George R. R. Martins bok Fire and Blood, og handlingen finner sted lenge før vi møter Jon Snow, Tyrion Lannister og Daenerys Targaryen.

I første sesong, som kom i 2022, var vi vitne til hvordan kongefamilien Targaryen ble splittet og “øye for øye, tann for tann” ble mer enn et uttrykk. Hovedsakelig var sesongens oppgave å introdusere oss til karakterene, og sette sjakkbrikkene nøye utover brettet.

Nå, to år senere, var jeg klar for å se konsekvensene. I stedet oppleves det som om en nevrotisk Magnus Carlsen bare justerte bittelitt på de nevnte sjakkbrikkene.

Hadde meg i første halvdel, jeg skal ikke lyve

Marte Hedenstad trillet frem en femmer på terningen for Filmpolitiet. Hun kaller andre sesong et nyansert karakterdrama med dirrende spenning.

Anmeldelsen hennes var basert på de fire første episodene. Jeg er enig med Hedenstad, så lenge vi tar denne første halvdelen av sesongen som utgangspunkt. Kanskje ville jeg til og med trillet frem enda et øye på terningen.

For det er det som er så utrolig skuffende med denne sesongen av House of the Dragon. Den er knallbra i første halvdel - men rotete, sløv og retningsløs i siste halvdel.

Problemfri var heller ikke den første sesongen,. Midtveis hoppet fortellingen drastisk frem i tid. Plutselig skulle jeg legge vekk alt jeg følte for Emily Carey og Milly Alcocks unge versjoner av Alicent Hightower og Rhaenyra Targaryen til fordel for Olivia Cooke og Emma D’Arcys mer erfarne og levde versjoner. Det skapte mer distanse til karakterene og ikke minst forvirring - vi skulle jo introduseres til en haug med etterkommere også.

I denne sesongen er den følelsen heldigvis helt borte. De forskjellige motivasjonene, erfaringene og personlighetene til de to hovedkarakterene er tydelige. Skuespillet og dialogen er saftig og engasjerende. Jeg trengte nok bare mer tid med dem.

Effektene og det visuelle uttrykket er enda bedre enn det var i 2022. Dragene, som vi ser mange av, er utrolige å se på - og det spares ikke på budsjettet.

En fantastisk episode

I fjerde episode smeller det skikkelig. Drager kolliderer i ild og brede vingespenn. Skjebner avgjøres og boblende konflikter renner over. Ærbødige Rhaenys (Eve Best) leverer i det som er sesongens aller mest spennende episode. Feiden mellom brødrene Aegon (Tom Glynn-Carney) og Aemond (Ewan Mitchell) blir til mer enn det man med glimt i øyet kaller "søskenkjærlighet”.

Her var følelser i sving på nivå med de beste sekvensene fra Game of Thrones. Jeg tok meg i å tenke; “kanskje kan House of the Dragon faktisk trumfe den originale serien?”. Men fra et fantastisk høydepunkt midtveis i sesongen, ble fallhøyden desto høyere.

For herfra og ut skjer det nesten ingenting av konsekvens for handlingen.

Ikke misforstå. Også Game of Thrones var på sitt aller beste, ikke når sverd klirret i sverd, men når ord kløyvet ord. Det skal være sparsomt med action, men vi får rett og slett for få adrenalinpumpende høydepunkt mot slutten av sesongen - være det spennende dialoger eller dragekamper.

Tempo-trøbbel

Tidsaspektet blir fort umulig å henge med på. Når skjer ting i forhold til hverandre? Hvor lenge har Daemon (Matt Smith) sovet dårlig i Harrenhal? Tar det fem minutter å seile fra Dragonstone til King’s Landing, eller et par døgn? Tempoet var en av de store svakhetene mot slutten av Game of Thrones, og her havner vi i samme fella.

Flere små historier føles underutviklet og nærmest unødvendige, som for eksempel Rhaenas tid i The Vale, og Daemons mareritt-tilværelse i Harrenhal. Disse historiene strekkes ut til en hel sesong, men kunne enkelt blitt håndtert på én eller to episoder.

Siste episode er likevel den største synderen. Den åttende episoden, i en sesong som helt tydelig var tiltenkt ti episoder. I denne episoden bruker vi en fjerdedel av tiden på å følge Tyland Lannister i Essos. En karakter vi så vidt vet hvem er, i det han møter en helt ny karakter, Admiral Lohar, og setter i gang en helt ny sidehistorie.

Hvorfor skjer dette nå? Scenene i Essos spiller på humor, en kvalitet som House of the Dragon ikke akkurat har skiltet med hittil - i alle fall mye mindre enn sin storebrorserie. Det fungerer virkelig ikke. Jeg har jo ingen grunn til å bry meg om disse to karakterene nå. Jeg som publikum venter på å se hvordan Aemond skal svare på at Rhaenyra har rekruttert tre nye drageryttere, ikke på å se gjørmebryting i et land som hittil ikke er involvert i konflikten.

Skuffende avslutning

Jeg tror skaperne av serien tenkte å ha ti episoder, og at det senere i prosessen ble bestemt at det skulle være åtte. Likevel tror jeg de lot handlingen til og med denne episoden være den samme, og bare avsluttet handlingen der. Sesongfinale verdig eller ikke. Hadde Admiral Lohar og Tyland Lannister hatt to episoder til denne sesongen, og vi faktisk så antydning til en kamp mot The Sea Snake, så hadde det kanskje vært noe annet.

Og hva skjer med Criston Cole og Gwayne Hightower? De hadde litt konflikt i starten av sesongen, så gikk det over da de tydeligvis knyttet bånd mens de løp fra en drage inn i skogen. I denne episoden står Gwayne så med et sverd mot halsen til Cole, og vi aner ikke hvorfor. Hva har skjedd? Igjen, tempoet og strukturen i denne sesongen er helt på en snurr.

Så får vi servert glimt fra de viktigste karakterene på veien til full krig, i en avsluttende montage. Med det loves vi større ting i neste sesong. Da får vi betaling for ventingen, nemlig. Det føles billig. Dette er ikke en serie som bør spille en montage til slutt. Det må være en avsluttende scene som får spille seg ut. En siste sjakkbrikke som veltes på brettet, som får Magnus Carlsen til å storme forbi pressen.

Dette var en skuffende måte å avslutte sesongen på. Nå må vi vente i to år på fortsettelsen. Jeg skal fortsette å se på, men jeg sitter ikke på kanten av stolen - som jeg burde.

House of the Dragon kan ses på Max.